Empati - en mangel hos de voksne?

Er voksne mennesker så empatiske som vi tror?

Har vi empati for dyr?

 

Innimellom skrives det om empati. Slik som i følgende innlegg hvor hovedpoenget er at empati hos barn må læres og vedlikeholdes. Dette er bra og viktig, men høgskolelektor Tone Strømøy poengterer også at «hadde alle hatt en godt utviklet evne til å vise empati, hadde det nok ikke vært krig i verden».

(Det må poengteres at Strømøys uttalelser vedrørende empati, er rettet mot foreldre i forhold til barneoppdragelse, og det hun skriver er viktig og riktig.)

 

Allikevel, empati hos voksne er et konkret tema vi hører forbausende lite om. Egentlig hører vi indirekte om det hver eneste dag gjennom nyhetene. Kriger, overgrepssaker, diskriminering av kvinner og homofile, dyremishandling... Listen er lang, men selve begrepet empati uteblir.

Empati bør ikke begrenses til å handle om at barn får høre «Så flink du er som låner dukken din til Anne. Se så glad hun ble», dog empati omhandler evnen til å sette seg selv inn i en annens situasjon og føle hva andre føler.

 

Snakk mer om empati

Det snakkes om at Norges nye statsborgere må gå på kurs for å lære seg om norsk kultur og norske verdier. Bør en innføring i begrepet empati - satt i sammenheng med en filosofisk diskusjon - også være en del av disse kursene? (Om det ikke er det allerede?). Ville det da vært lettere å forstå norsk kultur og norske verdier?

Bør kanskje bevissthet rundt empati som tema i seg selv inn som et sentralt element i alle skoletrinn?

Bør vi snakke mer om empati hos ungdom og voksne? Er bevissthet rundt empati bare noe for barn?

 

Norske verdier og norsk kultur er heller ikke uten mangler. For er vi er ikke gode nok på empati selv, blant annet når det kommer til miljø, dyrevelferd og dyrevern? Kan vi bruke ordet empati i sammenheng med natur/miljø - og dyrevern? Jeg mener svaret opplagt er JA.

 

Hva sier isåfall disse temaene om hvor empatiske vi er som voksne? Er vi så gode på empati som vi tror at vi er? Jeg mener svaret er NEI.

 

Voksne mennesker er selektive

Problemet med empati hos voksne er at vi selv velger hva og hvem vi innlemmer i vår empatiske sirkel. Og voksne er selektive.

Inn i denne sirkelen slipper vi selvsagt de som står oss nærmest; vår familie, barn, barnebarn foreldre, venner og bekjente, kollegaer osv. Også bikkja og andre kjæledyr føler de fleste empati med. Vi føler også sterkere empati med mennesker i livssituasjoner som vi selv er eller har vært opp i. Dette er naturlig atferd og helt normalt.

Sirkelen utover dette kan sies å være andre mennesker/samfunnsborgere, naturen og dyrene som vi «så vidt er bevisste sin eksistens».

 

Dyr brukes som målestokk for «empatisk utførelse»

Dyr brukes som målestokk for empatisk utførelse hos mennesker (spesielt i forhold til vold). Dette er interessant i forhold til at det nå stadig poengteres at barn som er slemme med dyr, viser lite empati.

Dyrepoliti har også fått sin prøveperiode nettopp fordi dem som mishandler dyr har stor sannsynlighet for å gjøre det samme mot mennesker.

 

De usynlige

Så hva med alle «de andre» dyrene som hver dag frarøves grunnleggende behov som bevegelsesfrihet, frisk luft og sollys?

Hva med kuene og kalvene som blir adskilt få dager etter fødselen i melkeproduksjon? Ulv som fortrenges fra sitt eget leveområde, eller kyllingen vi spiser som knapt kan stå på sine egne ben fordi de er så forvokste at de nesten ikke makter å bære sin egen vekt?

 

Ikke bare produksjonsdyr lider under menneskers mangel på empati. Hva med avl på hunderaser hvor hundene nesten ikke får puste, eller dyr som avlives fordi eier «ikke gidder mer»?

 

Hvor er empatien hos oss voksne for disse dyrene?

 

Dem vi ikke ser er det vanskelig å være empatiske med. Dette gjelder spesielt produksjonsdyr fordi vi ikke har noe forhold til dem - annet enn som melk eller pølse. Det er vanskelig å ha et forhold til dem vi aldri ser. Vi forstår jo såvidt at de eksisterer!

 

Om du ikke er bonde eller veterinær, når så du sist en levende gris? Når så du inn i øynene på ei ku? Når la du hånden din over brystet på i høne og kjente hjerte hennes slå?

Dyr havner som lette ofre langt ut i vår ytterste sirkel av empati.

 

Og hva med oljeboring i sårbare områder, hogst av skog eller alle de cruisefergene vi godtar som durer inn i vår allerede hardt pressede kystområder?

Har vi empati for vår natur? For i dag lider naturen også.

 

Skal vi være mindre empatiske med naturen - naturen som noe av det de fleste av oss verdsetter mest med Norge? Og dyr ? er ikke de natur? De er ihvertfall medskapninger.

 

Til en viss grad blir vi også presset til det. Presset til «empatisvikt» av blant annet politikere som konsekvent ser bort ifra viljen til å bedre velferden for dyrene, eller gjøre det de kan for å få Norge bort fra oljeindustrien. Empati hos politikere er en en av de mest alvorlige manglene samfunnet har, det er jo de som setter lover og regler. For eksempel opprettholder regjeringen pelsdyrfarming enda de er fullt klar over dyrelidelsene.

Straffedomstolen viser også ekstremt lite empati med dyr generelt. Minimale straffer for dyreplageri og vanskjøtsel, viser dette tydelig.

 

Og samfunnet godtar. Vi kan ikke bare peke fingeren mot politikere, industrier, bønder og butikker.

Vi må alle innse hvilken plass vår egen brikke spiller i puslespillet om samfunnet. Vår brikke er nemlig helt essensiell for hvordan puslespillet vil se ut til slutt.

 

Barn og empati

Så tilbake til barn og empati.

Oss som jobber med barn, eller utdanner oss innen områder som har med barn å gjøre, kommer ikke unna begrepet om empati. Under førskolelærerutdanningen min (barnehagelærer), innen fagområdet pedagogikk, ble det lagt særlig vekt på empati.

Normalt fungerende foreldre gir barna sine masser av kjærlighet og som jeg velger å tro - også veileder dem i samspill med andre barn. Da utvikler barna empati. Barn lærer empati av selv å få empati - og av selv å vise empati. De fleste norske barn går også mer eller mindre i barnehagen, hvor dette følges nøye opp. Barnehager er viktige for mer enn en kanskje tenker over.

 

Kanskje er det også på høy tid å gå inn i oss selv og ta en «empatisjekk».

Verden lider under mangel på empati, og denne mangelen på empati skyldes ikke dårlig oppfølging eller vedlikehold hos barna, men dårlig vedlikehold hos den voksne befolkningen.

Mangelen på empati finner vi hos oss selv - og det er bare vi som kan gjøre noe med det!

Vi kan vedlikeholde vår empati gjennom å velge å være mer empatiske voksne.

 



Et kalveliv som kjøtt, skinn og melkeprodusenter.

Ku og kalv separeres kort tid etter fødsel, et stort psykisk inngripen mot dyrene.

Setter vi oss noen gang inn i deres situasjon?

Har vi empati for dyrene?

 


Private fotografier fra sommeren 2016.

 

 

 

 

Hijab - riktig fokus i integrerings debatten?

Nå har det skjedd igjen. Et nytt terrorangrep. I London denne gangen. Det er tragisk og det skaper frykt.

 

La oss allikevel holde hode kaldt. Frykt er en av menneskenes verste fiender, men kanskje også beste. «Dårlig frykt» gjør at vi tenker og handler irrasjonelt. Da tenker vi også kortsiktig. Har vi en viss grad av frykt, men allikevel klarer å holde hode kaldt, kan vi bruke frykten til det beste. Hvordan forebygge alt vi frykter at kan skje på en god måte? Kan vi snakke om «god frykt»?

Historien har vist oss at høyreekstreme kan lage et helvete de også. For eksempel Utøya... Eller nazistene. Høyreekstreme splitter samfunn.

Jeg tror ingen voldsomme ytterpunkter er gode alternativer.

 

Så hvorfor skjer det disse terrorangrepene? Jeg er ingen ekspert, men jeg vet at mye peker i retning unge, sinte menn som har falt utenfor samfunnet. Deres psykiske helse forverres. De oppsøker og blir selv fanget opp - av mennesker med dårlige hensikter, for å til slutt radikaliseres. Så ruller ballen og det kan til slutt verst tenkelig utfall: hjernevaskede drapsmaskiner.

 

Så hvor skal vi starte for å forebygge terror? Jeg tror at god integrering ihvertfall er et viktig svar.

Jeg skal ikke diskutere terror i dette innlegget, innlegget mitt handler egentlig om integrering.

 

Med alt det positive innvandrere gjennom mange år har (og fortsatt) bidrar med til samfunnet - som for eksempel arbeidskraft, må det ha skjedd en del bra ting i integreringen også.

Det er også åpenbart at noe har feilet med vår måte å ivareta innvandrere og flyktninger. Dette gjelder ikke alle innvandrere eller innen alle samfunnsområder, men det er mye som kan jobbes med.

 

Hvor stor plass skal hijab ta i integrering og innvandringsdebatten? Jeg lar dette konkrete spørsmålet hvile litt til...

 

Min erfaring

Jeg har både bodd og jobbet som barnehagelærer i ganske mange år i Oslo øst. Blant annet på Holmlia og Alnabru. Under (og etter) denne tiden, har jeg gjort meg opp både tanker og erfaringer med «våre nye landsmenn».

 

For det første, de aller fleste innvandrerne jeg har møtt er hyggelige mennesker. Skikkelige folk, men de har med seg en annen kultur. En kultur som er anderledes og hvor mye av kulturen bygger på tolkning av religion. Slike typer kulturer har lett for å ikke harmonere med norske verdier, og jeg mener også at kulturen ikke nødvendigvis alltid har positive konsekvenser for barn og unge.

 

Sett krav til foreldrene

Jeg sier det rett ut! Foreldre slipper alt for billig unna. Foreldre har alt for mye å si for barns utvikling at deres rolle ikke kan neglisjeres.

Det er ikke akseptabelt når halve foreldregruppa ikke møter til foreldremøter.

Det må satses mye mer på foreldresamarbeid også utenom barnehage og skoletiden. Foreldre må få hjelp og veiledning.

Hvorfor stilles det ikke krav (med konsekvenser) om at foreldre skal følge opp egne barn og ungdom bedre?

 

Prioriter barna og de unge

Barn og unge må sees og prioriteres mye mer. Det må prioriteres mer ressurser til barnehager og skoler, slik at det kan ansettes mer personell og det må være større handlingsrom til bruk av andre instanser som for eksempel støttepedagoger. Barnevern må prioriteres mer.

Det må være fritidstilbud til barn og ungdom. Få de engasjerte i noe. Hvordan gjør vi dette? Hvilke gode tilbud gir vi ungdom som vil få en reell effekt? Spør dem det gjelder, spør ungdommen.

 

Her er foreldre igjen viktige. De har et ansvar i å påse at barna ikke bare «vanker gatelangs», men har noe skikkelig å drive med.

 

Spre folket - «gettoer» er ikke optimalt

Det er ikke greit at i en barnehage på seksti barn er kun to av dem «Ola nordmann». Det har jeg opplevd. Det gjør noe med dynamikken. Det må jevnes ut mer.

 

Mange innvandrere på et sted gir utslag i at barnehager (og skoler), får mange flere tilfeller av barn med særskilte behov og barnevernssaker. Det blir for mye å håndtere for personalet, og med et stadig økende (og unødvendig) press på læring i barnehagen, skaper politikere uholdbare situasjoner for pedagogene. Pedagoger er ikke maskiner. De har en begrenset kapasitet og må prioritere det viktigste, og det er ikke å få matematiske genier i barnehagen.

 

Hva med de «normalt fungerende» barna? Har ikke de også rett til å bli sett? De forsvinner i mengden av barn som krever mye oppmerksomhet av de voksne i denne typen barnehager.

 

Sett krav religiøse ledere

Jeg vet lite om muslimske ledere i Norge. Jeg vet ikke hva de står for eller hva de gjør.

Vi må begynne å kreve mer av religiøse ledere fordi de er forbilder for tusenvis av - for eksempel - unge menn.

Krev innsyn i moskeene. Vi vil vite hva de står for! Vi vil vite hva de forteller barn og unge bak lukkede dører.

Hva er greit og hva er ikke greit at blir formidlet i en moske i Norge?

Kanskje vi må kreve at de diskuterer Norge på godt og vondt? Særlig med de unge.

 

Gi innvandrerne anstendige jobber!

Alle burde få mulighet til arbeide. Folk må ansettes etter kunnskap og ferdigheter, ikke først og fremst etter etternavn eller kjønn (for den saks skyld). Det snakkes om krav til kjønnsfordeling på arbeidsplasser. Hva med innvandrerne?

Bør det settes krav til arbeidsplasser - som vil sikre innvandrere med riktig type kompetanse arbeid?

 

Vis respekt for innvandrerne og prioriter de viktige sakene

Vi kan ikke bare kreve av «andre». Vi må også vise respekt.

Det er ikke respekt i å sparke ut en god borger som har bodd og jobbet i landet i mange år.

Det er ikke respekt i å sende traumatiserte flyktninger i Nord Norge på dør en iskald vinternatt.

I slike saker viser vi bare vår egen mangel på empati.

Det er ikke disse menneskene som utgjør noen (umiddelbar) trussel mot kongerike Norge. De «farlige» er dem som sakte, men sikkert gror og blomstrer over mange år - oversette og neglisjerte av samfunnet.

 

Og så må kanskje ungdom av innvandrere sees mer på som nordmenn enn som innvandrere. De er jo tross alt født og oppvokst i Norge.

 

Så - skal vi diskutere hijab eller ikke?

Jeg tror ikke det å bruke store ressurser på «hijab-debatter» nødvendigvis er rett fokus når det gjelder innvandrings -og integrerings debatten. Hijab representerer noe for mange, men ikke det samme for alle. Mange velger jo selv å gå med det selv om de føler de ikke trenger det. Vi må stole på at de velger riktig for seg selv.

At barn blir påtvunget hijab, eller hvorvidt hijab skal brukes som del av en uniform på en arbeidsplass er selvsagt viktig, men andre mer grunnleggende verdidebatter er kanskje viktigere? Hijab er jo resultatet av en tankegang.

 

Og med fare for å blande saker: er vi alltid så mye bedre selv? Vi sier hijab representerer diskriminering av kvinner. Hva med fokuset på «våre egne» jenter/kvinners «perfekte yttre» som fører til for eksempel «smykke operasjoner» av vagina? Representere ikke dette noe negativt i vårt samfunn med synet på jenter og unge kvinner? Lar man seg som kvinne «smykke operere» nedentil for at en annen skal like deg - har man ikke allerede latt seg diskriminere til en viss grad?

Noen får måle og dømme kvinner på grunnlag av sitt utseende.

For norske kvinner angår det en perfekt kropp.

For andre kvinner gjelder det kanskje en hijab.

 

Jeg tror ikke politikere og samfunnet forstår at det må jobbes mye mer med roten av problemene. Det er kanskje ikke nødvendigvis hvordan vi fremstår, men grunnen til det som er vesentlig.

 

Gjenger på Mortensrud vil fortsatt bestå selv om det er synlig politi, de vil vel bare flytte på seg. Det må jobbes med menneskene selv og foreldrene deres. Hva kan få disse unge menneskene ut av en ond sirkel? Hvordan hindrer vi at de havner der i utgangspunktet? Dette betyr ikke at jeg mener at politiet ikke behøves. De må OGSÅ være der. Synlige og med en tydelig autoritet.

Forebyggingsarbeid starte mye tidligere og med bedre kvalitet. Jo senere en starter, jo vanskeligere er det å få ungdom tilbake på «rett kjør».

Lar vi et barn i barnehagealder med problemer ikke få den hjelpen det trenger, da kan vi allerede ha skapt en fremtidig samfunnsborger med store problemer.

 

Og skal skoler og barnehager «gjøre om» på julesanger for å møte andre kulturer? HØL i HUET!

 

La oss synge norske julesanger i den norske juletiden, men la oss også markere andre religioners høytider. La dem lære oss om sin kultur og sine tradisjoner.

 

Men vi skal alltid holde oss til en hovedregel: religion og kultur skal ALDRI gå negativt ut over andre.

Om «sure miner» og sinne - i lykkelige Norge!



Foto: NA-bilder

«Så hvorfor er vi så sinte og sure?» spør nyhetsredaktør i Nettavisen Erik Stephansen etter at Norge er kåret til Verdens lykkeligste land. «Omsorg, frihet, generøsitet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett er blant kriteriene er er vurdert å gi en høy grad av lykke», skriver NRK.

 

Når vi har alle våre grunnleggende behov dekket er det selvsagt lettere å klage på andre forhold. Kravene våre blir naturligvis større, men det er også viktig å være klar over det vi faktisk har. Problemet i dag er kanskje at vi har litt for mye?

 

Lykkefølelse er kanskje litt som følgende utsagn jeg har hørt «Det er lett å ikke bry seg om de tingene en selv har rikelig av». Kanskje er vi blitt så lykkelige at vi faktisk glemmer vår lykke?

 

Det er også lett å kritisere de «sure og sinte» når en selv er veldig fornøyd.

 

Så kommer det jo også an på hva vi er sure over og sinte på. Noen saker er definitivt viktigere å være sinte over enn andre, og det er kanskje det som er problemet til «de sure og sinte» som Erik Stephansen snakker om?

 

Selvom vi er lykkelige og «har alt», må vi ikke lene oss tilbake og bare slappe av med det. Vi må hele tiden jobbe for det gode samfunnet vi har og ikke ta det for gitt. Vårt gode samfunn er ikke en selvfølge. Noen har jobbet hardt for å skape dette, og det står og faller på oss selv - at det består.

 

Ting kan alltid bli bedre, men vi må velge de riktige og viktige kampene og det er mange å ta av, som for eksempel hvordan vi ivaretar eldre, barn og ungdom, miljøet vårt og økonomien vår.

 

De ulykkelige som virkelig er ulykkelige - og med god grunn- dem vi ikke glemme. Kanskje det er de som bør få være først i «sur og sint køen»? Det er bare synd vi ikke hører fra dem; de narkomane, barneverns barn, psykisk syke, ensomme eldre og dyrene. Dette er ikke grupper som «hamrer løs i kommentarfeltene» i sinne. Utgangspunktet deres gjør at de ofte ikke har de samme mulighetene som oss andre til nettopp dette.

 

Kanskje vi lykkelige mennesker blir enda mer lykkelige, om vi begynner å være litt mer sinte på vegene av dem som virkelig er ulykkelige?

 

Vi har alle godt av - og bør høre og lese gode nyheter også. Psyken vår trenger det. Her kunne godt mediene bidratt litt mer.

 

Det må være lov til å nyte vår egen lykke uten å ha dårlig samvittighet for det, men vi som har det såpass godt har også kanskje en viss plikt i å hjelpe dem som ikke har det like bra - nettopp gjennom å være litt sinte på deres vegne?

 

Det er sikkert fortsatt mange som tilsynelatende burde være lykkelige, men som ikke er det i Norge i dag. Det vil det alltid være, og vi må ha respekt for at det kan være mange grunner til deres ulykke.

Det vil også alltid være dem som har alt, men som allikevel aldri blir fornøyde. De glemmer kanskje det de faktisk har?

 

Og så tror jeg på det som Erik Stephansen skriver til slutt i sitt blogginnlegg :

«...Og her kan vi kanskje også finne en liten flik av en forklaring (på de sure og sinte):

Nemlig at vi kan bli så sure og sinte vi bare vil. At vi kan hyle mot udugelige politikere og hamre løs i kommentarfeltene (stort sett) som vi ønsker. 

Det er kanskje godt for lykkefølelsen. Og det sier kanskje noe om hvor trygge vi er i de nordiske landene. Både på oss selv og på hverandre.

Samtidig som vi innerst inne vet at vi jo slettes ikke har det så verst.»

 

 

 

 

 

 

 

 

Pelsdyrnæringen vil kneble meg

Jeg har selv vært en av dem. En av dem som har tatt seg inn på flere av Norges pelsdyrfarmer. Vi har brukt av vår ferie og fritid. Vi har hoppet over gjerder, gått gjennom all slags terreng og vegetasjon. Hva var vi ute etter? Hvorfor gadd vi dette? Målet har vært å samle dokumentasjon fra Norges pelsdyrfarmer, i et forsøk på å hjelpe de tusenvis av dyr som lider under ekstreme livsforhold her i landet.

 

Meg som filmer på minkfarm i 2009.


Nå prøver pelsdyrnæringen å kneble dyrevernerne - igjen!

 

I 2013 dro Nettverk for dyrs frihet til en minkfarm i Rogaland, minkfarmen til lederen av Norges pelsdyravlslag avdeling Hordaland og Rogaland. De tok seg først inn gjennom en åpning i et gjerde og videre inn i hall 1 av 2. Der ble det funnet svært graverende forhold for dyrene (se bilder under). Forholdene i hall 1 ble dokumentert, men ettersom det ble funnet alvorlige brudd på regelverket og forholdene for dyrene var svært dårlige, ble det bestemt at hall 2 også skulle undersøkes.


Da de skulle ta seg inn i hall to, var den eneste inngangen stengt med et låsbeslag. Da bekymringen for dyreholdet i hall 2 var såpass stor, bestemte de seg for å skru ut de tre skruene som holdt låsen på plass. Etter inspeksjonen skulle skruene settes tilbake.

Kort tid etter ble aktivistene oppdaget, politiet ble tilkalt og dyrevernerne tatt med til avhør. Pelsbonden anmeldte de fire dyrevernerne for innbrudd, og krevde erstatning på 250 000 kroner.


Noen av bildene som ble tatt under inspeksjonen på pelsdyrbondens farm i Sandnes 17 og 19 juni 2013.

Død mink blant levende

 

Mink med blåspray på åpent sår

 

 

Plasmacytose

 

Det tas forholdsregler når man som dyreverner inspiserer en pelsfarm. Vi er der for å dokumentere forhold gjennom å ta foto, film, måle bur-størrelser og sjekke andre forhold. Vi stjeler aldri, det begås aldri hærverk og vi bruker smittevernutstyr som plastikk-overtrekk på bena, gummihansker etc. Dette ble også gjort på denne farmen.

Bonden spurte aldri selv om dyrevernernes smittevernutstyr, og i politiets avhør ble aktivistene aldri spurt om hvordan de forholdt seg til smittevern. Allikevel satte pelsdyrbonden i gang testing av alle sine 7000(!) dyr for sykdommen plasmacytose. Så omfattende testing har aldri vært gjort før i Norge så vidt Mattilsynet kjenner til. Prøvene gav ingen utslag, og det var altså ingen smitte. Erstatningskravet på 250 000 kroner gjelder denne overdrevne testingen av dyrene for plasmacytose.

 

Rettsavgjørelsen den gangen

 

I retten, for nøyaktig ett år siden, ble aktivistene dømt til 30 dagers betinget fengsel for innbrudd, noe som er strengt i forhold til handlingen som ble begått. Pengekravet ble avvist av retten, men pelsdyrbonden med Norges Pelsdyravlslag i ryggen anket dommen om erstatningskravet, og ankesaken kommer opp for retten i juni i år. Pelsdyrnæringen går knallhardt inn for å vinne saken og holder fast på sine dyre advokater. Retten påpekte til og med i sin dom at pelsdyrnæringens advokat tok unormalt høyt salær:

«Advokat [fra advokatfirmaet Elden] har krevd et høyt salær på 175 000. Kravet er så høyt at retten finner det riktig å gjøre [minkoppdretteren som har leid inn Elden advokaten] kjent med adgangen til å be om at retten fastsetter advokatens salær.» (Dom fra Jæren tingrett, mars 2016)

 

Om pelsdyrnæringen vinner saken, vil i verste fall dyrevernerne måtte bøte med utlegg opptil en halv million kroner, medregnet andre omkostninger som rettssaken vil påføre dem. Deriblant mulige saksomkostninger for minkbondens dyre advokat. Erstatningskravet er urimelig i forhold til sakens omfang. Pelsdyrbonden med Norges Pelsdyravlslag i ryggen, forsøker nå desperat å kneble varslere gjennom økonomisk ruinering. Pelsdyrnæringen forsøker med dette å tvinge varslerne til taushet, også fremtidige varslere. Vinner de denne saken, vil de kjøre samme type søksmål neste gang vi inspiserer en minkfarm.

 

Hva med dyrene?

 

Så hvordan hadde tilstanden for dyrene på Norges pelsdyrfarmer vært i dag om ikke dyrevernere hadde utført inspeksjoner, dokumenter og anmeldt graverende forhold?

Og hva med alle de dyrene som på daværende tidspunkter levde under disse forholdene, hvor lenge skulle de fortsette å leve med avgnagde lemmer og åpne sår?

Har vi noen gang før alle pelsdyravsløringene, hørt næringen selv ta initiativ til noen form for intern gjennomgang av seg selv? Svaret er nei og det hadde forblitt nei til den dag i dag.

Kanskje næringen skulle være takknemlig for hjelpen de faktisk har fått til å sparke ut sine såkalte «useriøse» medlemmer?

 

Statens svik

 

De inspeksjonene som hittil har blitt gjort av dyrevernere, skulle vært gjort av Mattilsynet lenge før dyrevernerne dro ut på egen hånd. Det er Mattilsynet som skulle vært ute på uanmeldte inspeksjoner og politianmeldt brudd på lover og regelverk. Når de statlige organene svikter må andre nødvendigvis trå til i enkelte tilfeller. Så alvorlig er denne næringen for dyrevelferden, at her måtte noe gjøres. Det er også rett og rimelig at Norges borgere vet hva denne næringen innebærer for dyrene. De har tross alt subsidiert næringen via skattebetaling gjennom mange år.

Pelsdyrnæringen har nå blitt avslørt i flere dokumentasjoner på NRK. Hundrevis av bilder og mengder av informasjon er tilgjengelig for publikum via internett. Avvikling av farmer og bøtelegging har skjedd, og flere politiske partier har programfestet et forbud mot pelsdyrhold. Næringen har lagt seg flat og selv lovet å rydde opp.

Problemet er at det er umulig å rydde opp i en næring hvor selve fundamentet for næringen (hold av ville dyr i bur), er problemet i seg selv.

 

Hva skjedde med pelsdyr-lederen?

 

Pelsdyr-lederen som anmeldte dyrevernerne ble selv anmeldt av Nettverk for dyrs frihet for en rekke brudd på dyrevelferdsloven. Saken hans ble (ikke overraskende) henlagt av Politiet i henhold til bevisets stilling. Bildene og annen type dokumentasjon som ble lagt ved anmeldelsen var ikke nok for å forfølge saken videre, men politiet sjekket aldri farmen. Mattilsynet hadde tilsyn på samme farmen senere, hvor utfallet ble at bonden ikke fikk noen sterk kritikk for dyrevelferden. Det Mattilsynet fant, var derimot at bonden selv ikke hadde tilfredstillende oppfølging av regelverket for smittevern.

 

Det er lett å bli forvirret, men det er nå engang slik at bonden med Norges pelsdyravlslag i ryggen, krever erstatning av dyrevernere for noe han ikke selv fulgte reglene på. Og de krever mye penger.

 

NB! Nettavisens redaksjon har kontaktet Norsk pelsdyralslag for tilsvar, men ikke fått noen tilbakemelding tirsdag.

 

Vi gir oss aldri!

 

Mitt mål som dyreverner er ikke å gjøre folk arbeidsløse eller å få folk i trøbbel med politiet. Det er ingen dyreverner som ønsker å henge ut folk. Mitt og andre dyreverneres mål er et samfunn der alle - også dyrene - blir behandlet med respekt og verdighet. Er ikke dette noe vi alle ønsker for hverandre? Ønsker vi ikke dette også for dyrene?

Vi må også møte hardt mot hardt, det gjelder for eksempel i denne typen sak hvor stor urettmessighet begås. Det må ikke godtas.

Det komme en styrt avvikling med forbud av pelsdyroppdrett. Bøndene må få en solid kompensasjon slik at de kan omstille seg. Dette er det eneste alternativet hvor alle parter vil kunne beholde sin verdighet. Et forbud må komme av hensynet til dyrene i seg selv.

Er vi som samfunn så smålige at vi ikke unner dyrene bedre enn dette?

Jeg er stolt av å ikke sitte på sidelinjen og godta dyremishandling fordi det er satt i et lovlig system. Det er ingenting som kommer til å få meg til å endre mening om pelsdyrnæringen, eller hindre meg i å kjempe denne kampen for dyrene. Ingen kan få meg eller andre aktivister til å tie. Aldri!

 

Flere bilder som ble tatt av aktivistene under inspeksjonen på pelsdyrbondens farm i Sandnes 17 og 19. juni 2013. Bilder fra både hall 1 og 2.

Mink i samme bur med rester fra et avspist valpehode



Mink med åpent sår



Død minkvalp i bur


To mink med bittsår


Bittskader
 


NB! Nettavisens redaksjon har kontaktet Norsk pelsdyralslag for tilsvar, men ikke fått noen tilbakemelding tirsdag.

Pelsdyrhold som næring har aldri vært - og vil aldri være - forenlig med respekt og verdighet hverken for dyr eller mennesker.

Se også www.pelsvarslerne.no for informasjon om hvordan du kan hjelpe til.

 

Korte fakta om norsk pelsdyrnæring

 

  • Det er omtrent 202 pelsfarmer igjen i Norge i 2017. I 1996 var det 1277 pelsfarmer. Det har altså vært en betydelig nedgang i antall farmer.
  • Det er 4000 pelsdyr i en gjennomsnittlig farm.
  • Det er ingen øvre grense for hvor mange pelsdyr en pelsdyrbonde kan ha.
  • 1 065 000 pelsdyr drepes hvert år. (1)
  • 99 % av pelsskinnene eksporteres til utlandet. (2) Russland og Kina er hovedimportører av norsk pels.
  • 62 % av den norske befolkningen er imot pelsdyroppdrett. Kun 15 % er for pelsdyroppdrett. (3)
  • Faginstanser som Den norske veterinærforening, Veterinærinstituttet og Rådet for dyreetikk har tatt til orde for å forby pelsdyroppdrett av hensyn til dyrevelferd. (4)

 

Pelsvarslerne og Nettverk for dyrs frihet har de siste årene:

  • Dokumentert forholdene på over 200 pelsfarmer.
  • Skapt enorm medieoppmerksomhet rundt pelsdyroppdrett med våre bilder og film.
  • Deltatt i to TV-dokumentarer, over 80 nyhetsinnslag på tv og hundrevis av nyhetsartikler om pels.
  • Medvirket i Brennpunkt-dokumentaren «PELS» der undercover bilder fra norsk pelsbransje ble vist.
  • Laget flere egenproduserte filmer om pels og publisert flere tusen bilder fra innsiden av pelsfarmene.
  • Fått bred støtte fra politikere og faginstanser om at pelsdyroppdrett må forbys.
  • Kartlagt og skjerpet Mattilsynets tilsynsrutiner.
     

Kilder:
(1) Statistisk sentralbyrå (2013): Statistisk årbok 2013, Tabell 344: Pelsdyr og tamrein.
(2) Norges Pelsdyralslag, 2012. 20 spørsmål og svar om pelsdyrnæringen i Norge. Dokument sendt til pelsdyrutvalget våren 2014: saks-/dok.nr: 2013/1380-15.
(3) Spørreundersøkelse utført av Norstat for NRK, publisert 26.10.12; Spørreundersøkelse utført av Opinion for Dyrebeskyttelsen Norge, november 2010.
(4)Uttalelse om pelsdyroppdrett, Rådet for dyreetikk, Landbruksdepartementet, 1994; Holstad, G. (adm.dir., Veterinærinstituttet) og Mejdell, C. (forsker, Veterinærinstituttet), "Vårt pelsdyrhold bør avvikles", Aftenposten 21. mars 2013; Vedtak fra sentralstyret i Den norske veterinærforening 2009.

#dyrevern #pels #pelsindustri #nettverkfordyrsfrihet

Fremskritt for Europas kjøttproduserende kaniner

Visste du at i EU er kaninen det dyret som det holdes nest mest av i intensiv kjøttproduksjon?

 

Det holdes omkring 320 millioner kaniner på farmer rundt om i Europa. Italia, Frankrike og Spania er de landene som produserer mest kaninkjøtt.

 

Kaninkjøtt brukes mye i kommersiell dyremat som for eksempel Cesar hundemat og Sheba kattemat.

 

Kaniner i kjøtt (og pels) produksjon lever under liknende forhold som dyr i pelsdyroppdrett. De holdes i ekstremt små bur, de står på netting og frataes alle mulige former for naturlig atferd.

 

 

      
Kaninfarmer i Italia og Spania. 

 

I 2015 ble det offentliggjort undersøkelser av kaninfarmer i ulike Europeiske land, som avslørte grusomme forhold for dyrene. Forhold som en finner igjen i pelsdyrproduksjonen (også i Norge), fordi dyrene holdes likt. Kaniner som bet på hverandre, dyr som levde med åpne sår og skader, og døde dyr blant levende.

 

Dyrevernorganisasjonen Compassion in world farming uttaler at: «Kaninfarming er en av Europas best skjulte hemmeligheter når det kommer til intensivt husdyrhold.»

 

I mange år har europeiske dyrevernorganisasjoner jobbet for endringer, og nå skjer det endelig positive fremskritt for kaninene.

 

EU parlamentet vedtok denne uken gjennom en avstemning med overveldende flertall, å støtte opp om en ny forskningsrapport som konkluderer med at dagens intensive kaninhold ikke møter velferdskravene for oppdrettskaniner.

Flertallet stemte for utforming av nye lover og regler som setter en «minstestandard», samt og forby bruk av bur for kaniner i kjøttproduksjon.

 

Det står fortsatt igjen arbeid med å følge opp at resultatene fra avstemningen faktisk blir gjennomført raskest mulig, men EU har med dette satt et godt eksempel og vist at dyrevelferd skal og kan prioriteres!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«100 hester på engen»

Belgia er landet for hester og hestesport. I 2015 var Belgia det landet i EU med flest hester pr innbygger. Det finnes omkring en halv million hester i landet. Høye kostnader ved å holde hest samt hestens høye levealder, gjør at det blir svært mange uønskede hester. Samtidig er det status å eie hest, og en del skaffer seg hest uten at de klarer å ta vare på dem. Heldigvis finnes det steder som redder noen av dyrene.

 

I høst dro vi på søndagstur å besøkte hjelpesenteret for hester «100 chevaux sur l`herbe» eller på norsk «100 hester på engen». Her lever vannskjøtede, mishandlede og uønskede hester og esler ut livene sine i fred fra menneskenes utnyttelse. Hjelpesenteret startet i 2011 av Marc Beelen som i mange år har vært involvert i dyrevern. Han solgte huset sitt, kjøpte en gård og startet først med å redde hester på vei til slakteriet. Så langt har senteret reddet over 250 hester. Å holde så mange hester med fòr og veterinærutgifter er selvsagt svært dyrt og de mottar ingen statsstøtte. Hjelpesenteret har også et informasjons hus hvor besøkende kan lære om problemer omkring dyrevelferd knyttet til hester.

 

Det kan virke som en dråpe i havet å redde noen hundre dyr ut av alle de tusenvis som hele tiden trenger hjelp, men for dyrene som får hjelp betyr det alt. De har fått livet tilbake i gave.

 


Til vanlig er hestene ute å beiter på store gressletter rundt senteret. Hver søndag står hestene inne noen timer på dagtid mens besøkende får komme å hilse på dyrene. For en liten euro får en utdelt bøtte med gulrotbiter for å mate hestene og eslene.

 

Etter 16 år i «tjeneste» for turister som vil oppleve det som sies å være verdens minste by Durby med hest og vogn, var det ikke lenger bruk for nitten år gamle «Grisette». Hun skulle rett til slakteriet.

 

Ikke la deg lure!

Ikke la deg lure av det som ser ut som idylliske turer med hest og vogn når du er ute å reiser. Hester som trekker vogn som turistattraksjon, medfører stor belastning for dyrene i forhold til stress og fysikk. Hestene arbeider ofte lange dager i alt fra pøsende regnvær til stekende varme. Gående på brostein og asfalt, gjerne i trafikk og blant store folkemengder er ikke et godt liv for en hest. De blir også som regel sendt til slakt straks de er «oppbrukte». Det skjer hvert år at hester kollapser under denne type arbeid, og trafikkulykker der hest med vogn er involvert er heller ikke uvanlig. Å betale for denne type turistattraksjon er å støtte utnytting av dyr.

Om det ser aldri så greit ut bør i det minste tvilen komme dyrene til gode.

 


Et godt liv - endelig!

 

«Sieste» var opprinnelig veddeløpshest som ikke gjorde det bra nok i konkurransene. Hesten ble beslaglagt av politiet etter vanskjøtsel. Deprimert ankom hesten hjelpesenteret, men endret seg og har det i dag bra.

 


Minnevegg for alle de hestene som har ankommet hjelpe senteret og dødd der. De fleste hestene på denne veggen fikk kun noen dager på hjelpesenteret før de ble avlivet, da livene deres ikke kunne reddes.

 


Vi fikk omvisning på hjelpesenteret med dette toget. Toget stoppet blant annet i et par innhegninger hvor noen av shetlands ponniene og eslene var sluppet. Artig var det da nysgjerrige dyr på jakt etter gulrotbiter og litt oppmerksomhet kom frem til vognen.






 


To gode venner

 

Nettsiden til dette hjelpesenteret er: www.100chevaux.be. Alt står på frank.

Mmm...sjokolade!

I Belgia finner du museer for litt av hvert - også for sjokolade, men det skulle kanskje bare mangle ettersom Belgia er verdensberømt for sin sjokolade. Belgia produserer omkring 172 000 tonn sjokolade hvert år og sjokoladebutikker finnes over alt, spesielt i byene. Ja, det skal være omtrent 2000 sjokoladebutikker i hele landet.Så hva kommer det av at akkurat Belgia er så berømt for sjokolade? For å lære litt om sjokoladens opprinnelse og hvordan den kom til å sette sitt preg på Belgia, besøkte jeg sjokolademuseet Choco-Story som ligger i byen Brugge. Chocko-Story får jeg belgisk sjokolade da jeg kommer inn, og besøket tar meg to timer medregnet en 20 minutters demonstrasjon på sjokoladeutforming og med smaking til slutt -selvsagt! Det er mye å lære om sjokolade.

 

 


Babarfamilien i som sjokolade
 

Sjokolade som kunst, dog sjokolade er en kunst i seg selv!


 

 

Den nyeste forskningen får arkeologer til å tro at for allerede 4000 år tilbake i regionen Veracruz i Mexico, ble kakaobønnen brukt til å sette smak på drikke. I tillegg ble det brukt krydder, mais, chili og vanilje. I begynnelsen var kakaodrikken er krydderdrikk, ikke en søt drikke. Da spanjolene med Cortez ankom Mexico i 1519, ble de hyllet av indianerfolket som trodde han var guden Quetzalcòatl som endelig hadde ankommet. Cortez ble gitt drikke tilsatt kakao i en gylden kopp. Han erobret senere hele Aztecer riket. Kakaodrikken forble med kryddersmak frem til omkring 1600 tallet, da man tror at emigrerte spanske nonner i byen Oaxaca i Mexico, startet med å tilsette sukker, nellik og kanel for å gjøre drikken søtere. Det sies at de spanske kvinnene som hadde emigrert til Mexico likte kakaodrikken så godt, at de ikke klarte stoppe å drikke den. Oppskriften ble holdt hemmelig i flere år.

 

Rundt år 1528 ble den første lasten med kakaobønner fraktet tilbake til Spania, sammen med redskapene som var nødvendig for å lage denne utsøkte drikken. Gradvis spredte bruken av sjokoladedrikken seg rundt om i Europa, og ble en del av både kultur og handel. Sjokoladedrikken var også svært populær blant de flere kongelige, og ble drukket rundt om på de mange europeiske hoff. Spesielt ble kakao brukt i kongelige bryllup, men det var en dyr drikke. På 1800 tallet hadde 500 gram sjokolade en pris tilsvarende fem dager med lønn for en vanlig arbeider.

 

Belgia har produsert sjokolade i nesten 400 år. Det første beviset for sjokoladeproduksjon i Belgia, leder tilbake helt tilbake til år 1635. Den første sjokoladefabrikken ble startet opp på 1700 tallet da Belgia var dominert av Spania, og drikker med sjokoladesmak ble innført i landsdelen. På samme tid var sjokolade en sjelden og dyr vare, som bare ble solgt hos tobakkforhandlere og på apotek. Sjokolade ble blandet i medisiner for å skjule den vonde smaken.I 1835 ble det for første gang installert dampmaskin i en sjokoladefabrikk i Belgia, og større kvantum kakaobønner kunne males.I slutten av 1840 ble Bearnaerts og Claret berømte i Brussel for sin sjokolade. Etterhvert forsvant sjokoladen fra apotekene og ble fjernet som smakstilsetning for medisiner. Flere og flere sjokoladeprodusenter startet opp i belgiske byer, og det berømte merket Cote d`Or ble registrert i 1883. Det var belgieren Jean Neuhaus som fant opp Praliner sjokoladen i 1912, ved å tilsette sukkerglasserte, malte nøtter i en kopp fylt med sjokolade. Praliner er det vi kjenner som konfektbiter med sjokoladeskall og forskjellig fyllmasse. Det var også Neuhaus og hans kone som fant opp sjokoladeesken "tuck-in-end Box" (forpakning som åpnes i enden) i 1915, noe som gjorde det lettere å pakke inn, oppbevare og frakte sjokolade.

 

I dag produseres 35% av verdens kakaobønner på Elfenbenkysten, så Ghana med 19% og der etter Indonesia med 14%. Sjokoladens opprinnelsesland Mexico, produserer i dag bare 1% av verdens kakaobønner. Andre land som produserer en del kakaobønner er Nigeria, Kameroon, Brasil, Ecuador og Malaysia. Kakaotrærne er seks år gamle før de bærer frukter. Kakaobønnene høstes to ganger i året, på våren og høsten. Selve kakaobønnene er omgitt av et stort hardt skall som fjernes før bønnene samles til tørking og fermentering eller gjæring, under banantre blader. Fermenteringsprosessen er viktig for å gi god aroma og smak. Etter fermentering tørkes bønnene i sola og sendes til ulike deler av verden for å prosesseres.

 

Belgia produserer sjokolade av høy kvalitet og de produserer i store kvantum. I produksjonen brukes kakaobønner med høy kvalitet og de bruker mye av bønnene. De er også eksperter på produksjon av praliner eller fylt sjokolade, noe som er typisk belgisk sjokolade. Belgia eksporterer sjokolade til alle fire verdenshjørner, noe som har hjulpet sjokoladen å bli kjent. Belgisk sjokolade smaker nydelig og i flotte butikker kan du plukke biter bak disken som legges i elegante poser. Eller du kan stikke til deg en klassisk sjokoladeplate. Utvalget er stort og smakene mange. Det er en liten bit luksus å spise belgisk sjokolade!

 

Typisk belgisk sjokoladebutikk









 

 

 

«No, sorry. I don`t speak english»

Belgia har tre offisielle språk: flamsk, fransk og tysk. Vi bor i Wallonia, den fransktalende delen av Belgia. Fransk er et vakkert språk, kanskje det fineste språket i verden. Det synes i alle fall de som snakker det selv. For de fleste belgiere i Wallonia kan kun fransk, sier de ihvertfall.

 

Meg i butikk:

Meg: «Parlez-vous anglais?» (Snakker du engelsk?)

Svar: «No, sorry. I don`t speak english»

eller

Meg: «Parlez-vous anglais?»

Svar: «Just a little»

Og så har jeg stort sett (uansett hva de svarer), holdt en rimelig godt forstålig toveis samtale på engelsk, med en wallonier som hevder å ikke kunne engelsk.

«Avoir» (Ha det) avslutter jeg med. Etter tre år sliter jeg fortsatt med uttalen. Jeg tror faktisk ikke jeg sier det helt riktig enda. Fransk er et vanskelig språk for amatører og slettes ikke lett å lære.

 

Så videre. Noen snakker på fransk til meg og jeg skjønner ikke hva personen sier, så jeg svarer med noe av det lille fransken jeg kan:

«Pardon. No france. Angle?» (Beklager/tilgi meg. Jeg snakker ikke fransk. Engelsk?)

«No angle» svarer personen og snakker videre til meg på fransk som om det var mitt morsmål.

Jeg sier på nytt: «Pardon. No france»

Og jeg kan virkelig ikke fransk. Jeg forstår det ikke og jeg kan ikke snakke det. Personen fortsetter å prate videre i samme raske tempo - på fransk. Jeg kan heise på skuldrene, riste på hode og se ut som et spørsmålstegn, men enveis samtalen fortsetter videre og på fransk. Og jeg skjønner fremdeles ingen ting.

 

Vår nabo har en hund og jeg ville gjerne låne den med meg på tur. Jeg prøvde meg på engelsk konversasjon med naboen.

Meg: «Do you speak english?»

Nabo: «No no. Very little, very little»

Meg: «Can I walk your dog? Sometimes I go for a run. Can I bring your dog?»

Nabo: «Yes, but she has problems with her legs. She can not run very fast. She will be tierd...»

Så etter en lenger samtale om hundens helseproblemer - på engelsk, sier jeg:

«But you do speak very well english!»

«No, no. I don`t. Very little» får jeg til svar.

«But we just had a long conversation in english!» prøver jeg meg.

«No no. Very little, very little» naboen rister på hodet.

«Ok! See you! Bye bye» jeg kommer ingen vei. Naboen er totalt uenig i at han kan det minste engelsk.

 

Så hvordan har det seg at i den enorme smeltedigelen av nasjonaliteter som det Belgia er, er engelsk så lite utbredt i store deler av landet?  En ting er sikkert, walloniere er et folk som er stolte av sitt franske morsmål.

Ulike regjeringer har også bevilget lite økonomiske midler til engelskopplæring i skolen, men den yngre generasjonen i Wallonia er i ferd med å lære engelsk, og de snakker det også gjerne. I den flamske delen av landet snakker de fleste godt engelsk og svarer deg på engelsk. Det er også fortsastt en stor del av befolkningen i som rett og slett bare ikke kan engelsk, som for eksempel den høyt utdannende barnelegen og spesialisten i Brussel som vi har gått til. Vi brukte Google translate oss imellom og forsøkte å se bort ifra de alle de merkelige oversettelsene det ble. Engelsk, det kunne han ikke!

Driks til søppelmannen

I Belgia er det litt andre søppelrutiner enn i Norge og det sies at søppelmenn i Norge tjener forholdsvis godt, det gjør de derimot ikke i Belgia. Foran hver jul, går belgiske søppelmenn fra dør til dør og samler inn «driks» for årets innsats.

 

Jeg har opplevd dette to ganger. Første gang var det helt nytt for meg. Det ringte på døren og utenfor sto en litt sliten mann med røyken i hånda, og holdt frem skiltet med bekreftelse på at han var søppelmann som kom for å samle inn årets kollekt. Jeg ba han vente litt og gikk inn for å se om jeg kunne skrape sammen en sum av småmyntene vi har samlet opp. Jeg finner frem penger, gå ut i gangen igjen og åpner døra. Der står samme mann på trappen med med penis ute og vanner min hage i urin. Jeg klarer å summe meg til å si noe sånt som at «det er ikke særlig hyggelig å tisse i andres hager». Da han ser meg og skjønner han har blitt avslørt, stappes hele stellet halvveis inn og pengeseddelen blir revet ut av hånden min før han løper av gårde. Røykestumpen ligger igjen på trappa å ulmer. Tenke seg til frekkhet! Fra dette øyeblikk av, liker jeg ikke belgiske søppelmenn.

 

Vi har vært i mange belgiske byer og tettsteder, og mange har tette smug som innimellom oser av urin. Mange byer har også urinaler flere steder som selvsagt holder byene renere og mer hygeniske, men jeg har inntrykk av at det er litt andre urineringsforhold i Belgia enn i Norge.

 

Så igjen har det vært jul og jeg hadde fortsatt ikke tilgitt den urinerende søppelmannen. Min plan var at ikke en eneste belgisk søppelmann skulle får en euro i «juledriks» av meg. Men så en dag ringer det på døra, og utenfor står en smilende, velstelt mann og spør pent om jeg har noen mynter å overse til han og kollegaen som hver uke henter søppla vår. Ok, så gikk planen min rett til dundas. Mannen får noen småmynter, men han smiler, takker pent og til og med bukker før han forlater døra mi og mitt noe opprettede inntrykk av belgiske søppelmenn.

 



 

 

Manneken Pis eller «liten urinerende mann» er en berømt brønnefigur og et symbol på hovedstaden Brussel. Han ble satt opp i 1619, men det skal ha vært liknende figurer der før. Manneken Pis er bare 60 cm høy, men en stor turist attraksjon i Brussel. Han blir ofte utkledd og har et eget museum med over 900 klesdrakter som han har hatt på seg gjennom tidene.

 

 



Jeanneke-Pis er søster statuen til Manneken Pis og holder også til i Brussel. Statuen ble reist i 1987, men er langt mindre kjent. Skaperen Denis Adrien Debouvine ville gi en gave til nabolaget "Ilot Sacrè" i Brussel, som han var så glad i. Han tegnet Jeanneke-Pis og hans kommentar skal ha vært at "nå har vi likestilling".

 

«The Attack on animals»

Det blinker rødt for dyrevelferden i USA. The Humane Society (Dyrebeskyttelsen i USA) kaller nå bare den amerikanske statens handlinger for «The attack on animals». Dette er ikke uten grunn når vi ser utviklingen omkring dyrevelferd, etter maktskiftet i det hvite hus.

 

 

Her er en oppdatering på det som har skjedd på dyrevelferds fronten siden sist i USA:

  • Med PETA (People for the etichal treatment of animals) i spissen, har flere dyrevernorganisasjoner som blant annet Physicians Committee for Responsible Medicine og Harvard Animal Law & Policy Fellow Delcianna Winders, nå gått sammen og saksøkt USDA (det amerikanske landbruksdepartementet) for ulovlig undragelse av offentlig informasjon. Denne saken oppsto da USDA uten forvarsel fjernet tusenvis av offentlig tilsynsrapporter fra deres hjemmeside.

    Som svar på tiltale har USDA opprettet en del av rapportene, men langt fra alle. Dyrevernorganisasjonene får nå støtte fra både republikanske og demokratiske politikere og andre uavhengige instanser, som vil ha alle dokumenter tilbake på plass med fullt innsyn.

  • Denne uken stemte House of Representatives for å velte flere lover som beskytter det ville dyrelivet i Alaksa. Lover som forbyr som forbyr blant annet fellejakt med fotsaks og snarer, og jakt på ulv under valpetiden.

  • Rett før Obama gikk av undertegnet han en lov som skal forby horse soring. Denne loven er også «tatt bort».

 

Det som nå skjer med dyrevernet i USA er svært bekymringsfullt. Staten går nå aktivt og målrettet inn for å fjerne lover og regler som beskytter dyr og sikrer god dyrevelferd. De legger istedenfor en beskyttende hånd over det og dem, som vil påføre dyr lidelse.

Dette er ikke en blogg om Donald Trump, men jeg kommer til å fortsette å følge det som skjer med dyrevelferd i USA, ettersom det nå foregår alvorlige overtramp mot både dyrevelferd og ytringsfriheten.

hits